Kopper har drept og skadet utallige mennesker i flere tusen år. Det er funnet spor av kopper på legemet til den egyptiske faraoen Ramses V (1500 år f.Kr.), og det er sannsynlig at kopper forårsaket et utbrudd som drepte rundt 25 % av befolkningen i Athen rundt år 430 f. Kr. Den første beskyttelsen vi kjenner til mot kopper var en prosess kalt variolering. På 1700-tallet videreutviklet Edward Jenner en tryggere behandling ved å vaksinere med kukopper. Bruk av denne vaksinen førte til at man i 1980 kunne erklære kopper for utryddet.

Vaksineprinsippet som Edvard Jenner brukte, nemlig å bruke et mindre farlig virus som beskyttelse mot det farligere, danner grunnlaget for de fleste av vaksinene som vi bruker i dag. Disse har god effekt mot mange sykdommer som, for eksempel polio og meslinger, men vi står også overfor virus som har spesialisert seg på å omgå de immunresponsene som dannes. Vi trenger derfor forskning på utvikling av nye vaksineprinsipper som kan gi beskyttelse mot alle typer virus.

(Bildet på toppen er tatt av Dr. Allan Warner, Leicester, 1906, og viser to klassekamerater hvor dessverre kun den ene var vaksinert mot kopper.)

Variolering og Lady Mary Montague

Lady M.W. Montague (1689-1762). Foto fra National Library of Medicine, Maryland, USA.

På 1700-tallet raste kopperepidemiene i den europeiske befolkningen, og på starten av 1700-tallet døde rundt 400 000 europeere årlig av kopper. Av de som var så heldige at de overlevde, ble omtrent en tredjedel blinde, og alle var de merket for livet av arrdannelser (kopparret). I denne situasjonen var det at Lady Mary Montague brakte en metode kalt variolering til den britiske hoffet. Lady Mary Montague hadde fulgt sin ambassadørmann til det ottomanske hoff, og sett hvordan de der brukte variolering som beskyttelse mot kopper. Hun sørget for at hennes barn ble behandlet med denne metoden, noe som etter hvert også medførte at den britiske kongefamilien variolerte sine barn. Dette ga i sin tur grunnlaget for utstrakt bruk av variolering i befolkningen.

Variolering er å sette en liten mengde med puss fra kopperblemmer inn under huden. På denne måten blir den variolerte personen eksponert for en så liten mengde kopper at immunsystemet kan danne responser som vil beskytte mot senere eksponering, samtidig som personen ikke vil bli alvorlig syk. Imidlertid var det jo ikke noen presise måter å vurdere hvor mye kopper som ble satt inn i huden, og så mange som 1-2 % av de som ble variolerte utviklet selve sykdommen og døde. Det at de likevel var villige til å ta denne risikoen forteller oss en del om hvilken svøpe kopper representerte for befolkningen.

Budeier og Edvard Jenner gir verdens første vaksine

I England observerte man at budeier var beskyttet mot kopper selv uten variolering, og man regnet med at dette var fordi de ble eksponert for kukopper. Kukopper er en mildere sykdom enn kopper, og gir stort sett bare mindre utslett på armer og hender. Den første vi kjenner til som bevisst smittet mennesker med kukopper for å beskytte dem mot kopper var Benjamin Jesty. Han var en bonde i England som smittet familien sin med kukopper da de første tilfellene av kopper dukket opp i nabolandsbyen. Ifølge dagboken hans må behandlingen ha vært effektiv siden familien hans ikke ble syke.

Edward Jenner (1749-1823). Foto fra National Library of Medicine. 

En mer kjent landsmann av Benjamin Jesty er Edward Jenner. Edward var den første personen som metodisk testet bruk av kukopper som beskyttelse mot kopper. Han kunne dermed etter hvert påvise vitenskapelig at behandlingen med kukopper fungerte. Jenner kalte prosessen for vaksinering, etter «vacca» som betyr «ku» på latinsk. Denne behandlingen representerer altså vår første vaksine.

Dagens vaksiner

Dagens vaksiner er i hovedsak basert på samme prinsipp som det Edvard Jenner benyttet, et mindre farlig virus injiseres for å beskytte mot en farligere variant. Dette vaksineprinsippet har fungert utmerket over lang tid, og reddet utallige liv.

Dessverre er det slik at disse konvensjonelle vaksinene ikke er særlig effektive mot mange av de infeksjonssykdommene vi i dag står overfor (f.eks. HIV, influensa, malaria). Disse mikrobene har ofte utviklet gode strategier for å lure immunsystemet vårt, eller for å dirigere immunresponsene mot deler som varierer så mye at responsene i praksis har liten betydning for beskyttelse. En viktig utfordring for dagens vaksineforskning er derfor å utvikle nye vaksinetyper som kan fungere også mot virus som er spesialiserte på å unngå våre naturlige immunresponser.

Hvis du vil vite mer:

Spre kunnskapen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *