Kjære bloggleser! Vaksiner er trygge og effektive. Likevel kan man lese mye rart om at vaksiner kan være både skadelige og farlige. Derfor har vi i Vaksinebloggen bestemt oss for å skrive en serie innlegg hvor vi tar for oss vanlige myter om vaksiner. Vi håper serien både kan være lærerik og nyttig for dere som leser, og forhåpentligvis også gi litt ekstra krutt til dere som møter på vaksineskepsis til vanlig.

Vi starter det hele med en stor og viktig myte: nemlig troen på en sammenheng mellom vaksiner og autisme. Myten om at vaksiner gir autisme, spesielt MMR-vaksinen (mot meslinger, kusma og røde hunder), er bredt kjent og nevnes ofte i vaksineskeptiske miljøer. Myten lever på tross av at det utallige ganger er vist at det ikke er noen sammenheng mellom å få MMR-vaksinen og utvikle autisme.

Hva er autismemyten og hvor kommer den fra?

Autismemyten har dessverre rot i vitenskapelige miljøer. I 1998 publiserte legen og forskeren Andrew Wakefield m.fl. en studie gjort på 12 barn som antydet at det kunne være en sammenheng mellom MMR-vaksinen og utvikling av autisme. Den lille studien ble trykket i det prestisjefylte medisinske tidsskriftet «The Lancet», og fikk selvfølgelig mye oppmerksomhet.

Folk ble redde, og færre tok vaksinen.

Resultatene til Wakefield m.fl. ble selvfølgelig tatt veldig alvorlig. Artikkelen skapte tvil, usikkerhet, og førte i årene etter publikasjonen til fall i vaksinasjonsraten i Storbritannia og økende forekomst av sykdommene vaksinen beskytter mot.

I takt med at oppmerksomheten økte, ble det derimot mer og mer klart at forskningen til Wakefield ikke var til å stole på. For det første spekulerte artikkelen i konklusjoner basert på en ukontrollert studie med et bittelite utvalg på bare 12 pasienter. Det er ikke nok til å være sikker. For det andre, og mye viktigere, kom det i årene etterpå frem at funnene til Wakefield var rett frem juks, basert på fabrikkerte data og med økonomiske egeninteresser i å vise at MMR-vaksinen var farlig.

Forskningsjukset til Andrew Wakefield er nesten uten sidestykke i moderne vitenskap.

Andrew Wakefield: en fyr som jukser med resultater for å fremme egne interesser.

Forskningsverden tok artikkelen på alvor. I motsetning til hva man kan få inntrykk av dersom man lytter til vaksineskeptiske røster, så er vaksinesikkerhet veldig viktig både når vi utvikler nye vaksiner, og overvåker vaksiner som er i bruk. Dersom MMR-vaksinen virkelig kunne utløse autisme, var det viktig å bekrefte det så raskt som mulig.

Andre forskere begynte derfor raskt å ettergå resultatene til Wakefield. Det er sånn vi forskere jobber når vi leter etter ny kunnskap. Ett bevis alene er ikke nok, og nye oppdagelser må vises flere ganger av forskjellige forskningsgrupper før vi er sikre på at det stemmer. Det er det som kalles reproduserbarhet, og er et viktig prinsipp i all forskning. Alarmene begynte å ringe, for det var ingen andre som klarte å finne det samme som Wakefield. Tvert om ble det vist igjen og igjen at det ikke var noen sammenheng mellom MMR-vaksinasjon og autisme.

Brian Deer: en fyr som bryr seg om at informasjonen vi får er etterprøvd og sann.

Parallelt med at forskningsmiljøer ble mer og mer skeptisk til Wakefields resultater, var det en gravende journalist ved navn Brian Deer som også bestemte seg for å ettergå Wakefield i sømmene. Deer fortjener mesteparten av æren for å ha avdekket at artikkelen ikke bare spekulerte i feilslutninger, men også at Wakefield hadde jukset seg frem til resultatene sine. Det vil ta lang tid å gå gjennom alt Deer oppdaget. Jeg vil dra frem tre viktige hovedpunkter:

  1. «Forskningen» var basert på forfalskede resultater hvor data om de inkluderte pasientene var endret eller utelatt for å passe konklusjonene.
  2. «Studien» løy om hvordan den var utført, ved å hevde at de 12 pasientene som var inkludert var tilfeldig utvalgt, noe de ikke var.
  3. Wakefield selv hadde sterke økonomiske interesser i å vise at MMR-vaksinen kunne gi autisme. Han hadde både fått betalt av en advokat som planla et gruppesøksmål mot vaksineprodusenten, og han hadde tatt patent på sin egen meslingevaksine som han mente skulle erstatte MMR-vaksinen.

For å gjøre det enda verre, ble det i den etterfølgende saken mot Wakefield også rettet kraftig kritikk mot metodene han hadde brukt. Det var særlig alle de inngripende og unødvendige undersøkelsene han utsatte de 12 barna i studien for som vakte reaksjoner, noe han hadde gjort uten de nødvendige etiske godkjenningene fra sykehuset han jobbet på.

Wakefields resultater var med andre ord uærlige og fabrikkerte. Etter mange år ble artikkelen endelig trukket tilbake av The Lancet, men skaden var dessverre allerede gjort. Autismemyten fortsetter å forfølge oss og brukes som argument mot MMR-vaksinen den dag i dag.

Wakefields artikkel ble trukket tilbake av The Lancet, 12 år etter den var publisert. Likevel tror mange fremdeles at MMR-vaksinen kan gi autisme.

MMR-vaksinen gir ikke autisme, det er vi sikre på.

I årene siden 1998 har det blitt brukt enorme forskningsressurser på å legge autismemyten død. Senest i år ble det publisert en stor, dansk studie på 650 000 barn som var fulgt gjennom mange år som igjen bekreftet at det ikke er noen sammenheng mellom MMR-vaksinen og utvikling av autisme!

Studien konkluderte dessuten med at det heller ikke er noen økt risiko i grupper man kan tenke seg at ville være ekstra sårbare, for eksempel søsken av barn med påvist autisme. Videre fant den heller ikke er økt risiko hos barn som får andre vaksiner. Den stiller seg i en lang rekke studier som også har vist det samme, og denne kunnskapen er dermed godt reprodusert. Vi kan altså si med stor sikkerhet at MMR-vaksinen ikke gir autisme.

De enorme konsekvensene av Wakefields juks.

Ja, hva skal man si? Heldigvis er Wakefield et unntak, og majoriteten av forskere forsøker å drive god, grundig og etisk forsvarlig forskning som skal bedre folkehelsa, ikke skade. Samtidig minner Wakefield-saken også oss forskere på at våre rekker heller ikke er ufeilbarlige, og at vi alltid må huske å være kritiske og etterprøvende. I kjølvannet av skandalen har det også blitt rettet kritikk mot måten media blåste opp den opprinnelige studien, og bidro til å kaste bensin på et bål som aldri burde vært tent i utgangspunktet.

Skaden Andrew Wakefield har gjort, fortsetter å hjemsøke oss den dag i dag. Alle ressursene som har blitt brukt på å tilbakevise artikkelen til Wakefield kunne vært brukt til andre ting – for eksempel forskning på nye vaksiner, eller på å forstå autismespekterlidelser. I mange land er vaksinedekningen mot meslinger bekymringsverdig lav, og det bryter med jevne mellomrom ut lokale epidemier av meslinger rundtomkring i verden.

I Norge klarer vi oss ganske bra med en vaksinedekning på 96% blant 2-åringer og 97% blant 9-åringer, og er derfor over den magiske grensa på 95% for å ha flokkimmuntet mot meslinger. Men selv om vaksinemotstand er ganske sjeldent i Norge, finnes det fremdeles, og det er derfor viktig at vi gjentar budskapet igjen og igjen. MMR-vaksinen gir ikke autisme. Vaksinen er grundig og omfattende utprøvd gjennom flere tiår med samme konklusjon: den er trygg og beskytter effektivt mot meslinger.

Helt til slutt…

Hvis du har kommet helt hit, syns du nok dette er ganske spennende lesing. Hvis du vil vite mer, er det en utmerket serie i The British Medical Journal om hvor dypt jukset gikk. Der fins det også en oppsummering i tegneserieform av nøyaktig hva Andrew Wakefield gjorde.

Advarsel: man kan risikere og få litt høy puls og bli ganske sint.

Og hva skjedde med Andrew Wakefield? Han ble fratatt alle vitenskapelige meritter og retten til å praktisere som lege. Navnet hans er i dag nesten synonymt med vanære i vitenskapelige miljøer. Han har derimot aldri innrømmet juks eller å ha gjort noe galt.

Innlegget er skrevet av lege og ph.d.-stipendiat Ane Marie Anderson. Gi meg gjerne tilbakemelding om hva du syns!

Spre kunnskapen

One thought on “Vaksinemyte #1: Autismemyten

  1. Hadde det vert MMR som var grunnen til Autisme, burde jo da Japan hatt langt mindre Autisme ein Noreg, da dei ikkje bruke MMR.
    Men i staden så har dei vel ca 18 ganger så stor tetthet, om eg ikkje huske feil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *