En høy vaksinedekning i befolkningen hindrer spreding av en rekke sykdommer. Likevel er det flere infeksjonssykdommer det ikke finnes effektive vaksiner mot. Her går jeg gjennom tre hovedårsaker til hvorfor.

Vaksiner er en suksesshistorie hva gjelder sykdomsforebygging. I en rapport fra Statistisk Sentralbyrå beskrives årsaker til spedbarnsdødelighet blant norske barn fra hundreårsskifte 1899-1900 frem til tusenårsskifte. For hundre år siden var infeksjonssykdommer en av de vanligste årsakene til spedbarnsdødelighet og sto for nesten 30% av dødsårsakene. Ved tusenårsskifte var denne årsaken forsvinnende liten og utgjorde under 1%.

Dette er åpenbart gode nyheter og selv om vaksiner ene og alene ikke kan ta på seg det hele ansvaret for denne nedgangen, har vaksiner og særlig barnevaksinasjonsprogrammer vært essensielle. Det finnes likevel flere alvorlige infeksjonssykdommer det ikke er vaksiner mot i dag. Noen eksempler er HIV, Malaria, Zika, Denguefeber, Lassafeber, og Marburgvirus. Ebola var lenge på denne listen, men en vaksine er nylig blitt tilgjengelig. Hva er grunnen til at disse infeksjonssykdommene mangler vaksiner?

Årsak 1: Mangel på penger og innsats

En årsak til fraværet av vaksiner mot mange infeksjonssykdommer er mangel på penger og innsats. Europeiske land bruker mellom 0,25-0,5% av helsebudsjettet på vaksiner, og dette er svært effektive penger for folkehelsen. For hver $1 som brukes på vaksiner spares ca $10 i helsekostnader for samfunnet (omregnet fra estimater gitt av det Amerikanske senteret for sykdomsovervåking; Centers for Disease Control and Prevention, CDC, i USA)

Selv om etablerte vaksiner er billige og kostnadseffektive, er utviklingen av nye vaksiner dyrt. Å lage en helt ny vaksine kan totalt koste mellom 100-1000 millioner dollar. Farmasøytiske selskaper vurder derfor om de vil kunne tjene inn utviklingskostnadene før de setter i gang. For infeksjonssykdommer med begrenset utbredelse vil det ofte være lite sannsynlig at en vaksine blir lønnsom, med det resultat at sykdommene nedprioriteres. Selv for sykdommer som er utbredt, men der det har vist seg vanskelig å lage en vaksine, så vil mange farmasøytiske selskaper være nølende med å sette i gang nye prosjekter.

En konsekvens er at både offentlige og filantropiske organisasjoner spiller en mer sentral rolle i vaksineutvikling ved å være viktige økonomiske bidragsytere. For eksempel har Bill and Melinda Gates Foundation totalt bevilget over 700 millioner dollar for utvikling av en vaksine mot malaria.

Som eksempel på hvordan offentlige aktører er med å finansiere utvikling av vaksiner kan vi se på historien til den nylig godkjente Ebola vaksinen med navnet Ervebo. Ebolavaksinen ble utviklet av kanadiske forskere på begynnelsen av 2000 tallet, men ble ikke testet i mennesker før Ebola utbruddet i Vest-Afrika i 2014-2016 da legemiddelfirmaet Merck lisensierte vaksinen og igangsatte klinisk utprøvning.

Årsak 2: Mikrober slipper unna immunforsvaret

Her kommer vi inn på en ny faktor som begrenser utviklingen av vaksiner, nemlig at mikrobene klarer å unnslippe immunforsvaret. Noen infeksjonssykdommer forårsakes av virus, bakterier eller parasitter som har funnet strategier for å lure immunforsvaret. Det fører til at vaksiner blir lite effektive, og i noen tilfeller i praksis ubrukelige. Jeg vil trekke frem to virus med lignende strategi for å slippe unna immunforsvaret, humant immunsvikt virus (HIV) og influensa. For selv etter nesten 40 år med forskning finnes fremdeles ikke en vaksine mot HIV.

Videoen viser Margaret Heckler som var helseminister i USA på starten av 1980-tallet. Hun holder pressekonferanse og forteller at årsaken til sykdommen AIDS har blitt funnet og identifisert som HIV viruset. Hun forteller også at det er funnet en metode for å produsere viruset i laboratoriet. Senere i pressekonferansen (vises ikke i videoen) informerer hun om at dette betyr at en vaksine vil være klar innen to år. Det siste viser seg å være vanskeligere enn først antatt.

Det er nemlig slik at HIV viruset ikke er ett uniformt virus, men mange små variasjoner av samme type virus. På samme måte som influensa varierer fra seson til sesong, så forandrer HIV viruset seg hele tiden. Å lage en vaksine mot disse virusene blir derfor som å forsøke å treffe en blink som alltid beveger seg med tilfeldige bevegelser. For influensaviruset fører dette til at vaksinen må tas på nytt hvert år, og har en effekt på ca 40-50%. Likevel så bidrar årlig vaksinering til å forhindre spredning av influensaviruset og redder liv. Så hvorfor kan ikke en årlig HIV vaksine lages? En HIV vaksine med 40% effekt er selvfølgelig mye bedre enn ingen vaksine.

Problemet med variasjoner er ekstremt for HIV. For å illustrere dette kan vi sammenligne variabiliteten for influensa med HIV. I en studie hvor denne sammenligningen ble utført fant forskere at variasjon av HIV virus i én HIV positiv pasient var på samme nivå som hele den globale variasjonen for influensavirus. Globalt er nesten 40 millioner mennesker smittet med HIV. HIV representerer dermed en ufattelig variabilitet som har ført til at viruset alltid klarer å unnslippe immunforsvaret og at en fungerende vaksine hittil ikke har blitt utviklet.

Årsak 3: Frembrudd av nye infeksjonssykdommer

En siste grunn til at vi ikke har vaksiner mot alle infeksjonssykdommer er at det med jevne mellomrom dukker opp nye sykdomsfremmende virus. Lokale og globale folkehelseinstitusjoner overvåker til enhver tid sykdomsutbrudd i befolkningen, og administrer beredskapen rundt eventuelle utbrudd. Et aktuelt eksempel på dette er utbruddet av det nye coronaviruset isolert i Wuhan i Kina. Dette viruset har foreløpig fått navnet 2019-nCoV. Betegnelsen i navnet er årstallet 2019, og novel Corona Virus, og betyr altså at det er en ny versjon av coronavirus oppdaget i 2019 som ikke er kjent tidligere. Virus som normalt finnes i dyr har som oftest en høy barriere for å kunne smitte over til mennesker. Likevel skjer dette i blant og kalles da zoonose. Jeg har skrevet litt om zoonose tidligere i forbindelse med opphav til nye influensavirus som svineinfluensa og fugleinfluensa. Det er usikkerhet rundt hvilket dyr 2019-nCoV stammer fra, men foreløpige studier peker på at flaggermus kan være kilden til viruset. Det er umulig å forutsi når slike nye virus smitter over til mennesker, og med dagens teknologi klarer vi ikke å ha vaksiner ferdig fort nok til å stoppe et slikt utbrudd med rask spredning.

Likevel skjer det store fremskritt. Under SARS utbruddet i 2002-03 tok det forskere nesten ett år å identifisere virusets genetiske sekvens for å kunne lage grunnlaget for en vaksine. Med dagens teknologi ble 2019-nCoV sekvensen identifisert i løpet av noen få uker. Sammen med økt informasjonsflyt i globale folkehelsetiltak og internasjonalt forskningssamarbeid kan vaksiner i dag lages raskere enn noen gang tidligere. En vaksine mot 2019-nCoV er på vei og ny teknologi vil stadig dempe trusselen fra alvorlige infeksjonssykdommer.

Indeksfoto: Photo by Natasha Spencer on Unsplash

Skrevet av Tor Kristian Andersen