Banneordet pokker er et gammelt ord for kopper og andre byllesykdommer. Så intensjonen bak uttrykket pokker’n ta deg er å fremkalle noens sykdom og død! Ordet har naturlig nok ikke samme tyngde idag når kopper er blitt utryddet, men er en liten påminnelse om hvilken betydning denne sykdommen har hatt og kan fungere som clickbait på et blogginnlegg.
Gunnveig Grødeland har tidligere skrevet om Edward Jenner og hvordan en prosess kalt variolasjon ga grunnlaget for moderne vaksiner. Ved variolasjon ble folk immune fordi de med vilje ble utsatt for små mengder av en blanding av levende og døde koppervirus (Variola virus). Der nevnte hun hvordan Lady Mary Montague fattet interesse for variolasjon mens hun var ved det ottomanske hoff tidlig på 1700-tallet, og deretter introduserte praksisen til det britisk hoff.
Men hvor kommer egentlig variolasjon fra?
Vel, det korte svaret er som så ofte; vi vet ikke.
Men vi vet at når Lady Mary var på besøk i Konstantinopel og lærte en ting eller to, så var praksisen også i bruk i andre deler av verden og hadde vært det en god stund.
Afrika og Amerika
Rundt 1715 hadde en mann ved navn Onesimus (ikke hans opprinnelige navn), fra et område som idag er sør i Lybia, fortalt «sjefen» sin i Boston, Massachusetts, at han ikke trengte å bekymre seg for kopper. Han viste så frem et sirkulært arr på armen. Arret var etter en tynn nål som var dyppet i en løsning med bylleskorpe (ekkelt ord, jeg vet) fra et annet menneske med kopper. Han forklarte videre at dette var vanlig praksis der han kom fra. «Sjefen» var presten Cotton Mather, som på bakgrunn av Onesimus sine beskrivelser ble en forkjemper for variolasjon og spilte en sentral rolle da praksisen ble innført under et utbrudd av kopper i Boston i 1721. Kanskje mer interessant, så viser historien at variolasjon allerede var utbredt på det afrikanske kontinentet lenge før metoden ble tatt i bruk i den nye verden.
Europa
Vi har en rekke kilder som sier at variolasjon hadde vært i bruk i det ottomanske rike i flere tiår før Lady Mary gjorde sin ankomst, og at praksisen muligens stammet fra Hellas eller Arabia. Vi vet også at variolasjon var i bruk i Wales så tidlig som år 1600. Kilden er riktig nok fra 1700-tallet, men der forteller en (ca) 90 år gammel mann at han ble variolert som barn, og det samme ble hans mor før ham. I Wales var denne praksisen kjent som buying the pocks da man selvfølgelig måtte betale for kopperbylleskorper. Ekkelt. Men inkludert i prisen var jo som regel god service fra en erfaren … ja, folkemedisinmedarbeider?
Så, allerede på 1600-tallet var variolasjon i bruk over store deler av verden. Folk brukte gjerne samme begrep uavheng av i hvor i verden de bodde. Byuing the pocks på engelsk, og tilsvarende på respektive språk, som for eksempel Tishteree el Jidderi (buying the smallpox) i Sudan. Selv om metoden kunne vari(ola)ere noe, var det mest vanlige å stikke mange stikk med en tynn nål dyppet i en løsning med bylleskorpe i en sirkel på overarmen, akkurat som i Onesimus sitt tilfelle. Andre mønstre ble brukt, men som regel stakk eller skar man i huden. Disse to faktorene – felles begrep og felles metode, tyder på et felles opphav til praksisen som så spredte seg over verden.
Men fra hvor…? India?
Når det gjelder India, så er metoden med tynne nåler i et sirkulært mønster beskrevet i år 1731, og påstås å være minst 150 år gammel – altså fra ca 1580. Det finnes påstander om at variolasjon i India gikk enda lenger tilbake i tid. Muligens så langt tilbake som 1000-tallet, men slik jeg har forstått det er det ingen konkrete bevis som støtter det.
Kina?
Den første skriftlige kilden som peker mot Kina er fra år 1549. Praksisen var forbundet med magi og seremoni, og er foreslått å stamme fra Taoistiske munker eller nonner som levde for rundt 1000 år siden. Kinesiske forfattere klagde over at de som praktiserte dette ikke vill dele sine hemmeligheter, noe som gjorde det vanskelig å finne opphavet.
Kina skiller seg også fra resten verden når det gjelder metoden som ble brukt. Der var bylleskorpen som regel tørket og pulverisert før den ble blandet med diverse urter og blåst opp i neseborene til barn – høyre nesebor for gutter og venstre for jenter (why?) via en lang sølvpipe. Denne metoden (kalt insufflasjon), og de seremonielle omstendighetene rundt den, er ganske forskjellig fra det å bruke nåler og stikke i huden.
Konklusjon
Vi vet ikke hvor og når variolasjon kom på banen. Men vi har ganske mange og gode kilder på at praksisen var kjent i store deler av verden allerede på 1600-tallet. Opprinnelseshistoriene gir gjerne æren til én bestemt person, og i én beretning skal idéen ha kommet til vedkommende i en drøm. Dette virker for meg mer som kreativ historefortelling enn sannhet. Eventuelt en fortelling fremsatt av en person som ikke ville dele hvor hen hadde kunnskapen sin fra, og ville ha æren selv.
Den eldste skriftlige kilden er som sagt fra 1549 og beskriver insufflasjon i Kina. Det er ikke utenkelig at praksisen oppstod i Kina en gang før 1549, muligens så mye som 500 år før, og spredte seg til resten av verden via handelsrutene. Kanskje ble metoden endret et sted langs silkeveien, og etter hvert kjent under begrepet buying the pocks før den spredte seg videre til India, Afrika og Europa?
Nå er det er et lite hopp fra seremoni, urter, sølvpipe og nesebor til det å stikke i huden uten pomp og prakt, så kanskje idéen oppstod (minst) to ganger uavhengig av hverandre forskjellige plasser i verden? Det ville jo i så fall ikke være eneste gang i verdenshistorien.
Kilder:
The life and death of smallpox, Ian and Jenifer Glynn. ISBN: 978-1-86197-693-2.
Illustrasjon: freepik.com