Det finnes ingen sikker prognose for Norge eller verden, og ingen fasitsvar. Derfor bør vi ha en aktiv diskusjon om hva vi gjør, hvorfor, og om det virker.
Dette innlegget ble først publisert i Morgenbladet mandag 23. mars. Illustrasjonene enkelte tall er oppdatert.
I Debatten på NRK tirsdag 17. mars fikk alle som så på servert et svært skremmende scenario av forsker og lege Gunhild Alvik Nyborg. Det ble gitt estimater på at 150 000 nordmenn kunne dø som følge av covid-19 i Norge, og at kritiske samfunnsfunksjoner vil bli truet. For å stoppe viruset ble det sagt at alle nordmenn som ikke har kritiske jobber, umiddelbart må isoleres i minst to uker og at grensene må stenges i lang tid fremover.
For å gjør det helt klart: Vi er i en ekstraordinær situasjon. Covid-19 er alvorlig, og det finnes ingen fasit for hvordan å best begrense smitte. Hvorvidt Norge gjør nok, er et spørsmål som bør debatteres, og det vil være delte meninger. Vi synes likevel det er vanskelig å akseptere tallene og virkelighetsbildet som ble presentert i Debatten som sant, og mener vi trenger et mye bredere informasjonsgrunnlag for å diskutere smitteverntiltak i samfunnet.
Nyborg refererte til dødeligheten i Italia som da lå på 6,7 prosent. (Pr 27. mars ligger dødelighet på over 10 prosent med 86498 tilfeller og 9134 dødsfall). Direkte overført ville det kunne tilsvare over 150 000 mennesker hvis 40 prosent (2,2 millioner) av nordmenn blir smittet, slik FHI har estimert med i sin risikorapport.
Denne typen lek med tall er i vår mening grovt misvisende. På tross av at Fredrik Solvang har beklaget i ettertid, mener vi at NRK har utvist dårlig redaksjonell dømmekraft ved å ikke slippe til modererende stemmer tidligere i det som skal være et debattprogram. Et stort og viktig poeng, som både FHI og Nyborg selv understreker, er at det trolig er mange som har gått under radaren med så mild sykdom at de aldri testes. Når FHI tar utgangspunkt i 2,2 millioner smittede nordmenn, regner man også med alle de milde tilfellene. Tallene fra Italia har en stor overvekt av alvorlig syke, og milde tilfeller kommer ikke med i regnestykket. Dødeligheten på 6,7 prosent kan altså ikke brukes til å regne ut at 2,2 millioner smittede betyr 150 000 dødsfall i Norge.
Dødelighetsraten i Italia ligger langt høyere enn WHOs løpende estimater og rapporter fra andre områder. Den 19. mars ble det for eksempel publisert en artikkel i Nature som foreslår en dødelighet på 1,4 prosent av symptomatiske tilfeller i episenteret Wuhan, Kina. Misforstå oss rett: 1,4 prosent er også et høyt tall, vi bestrider ikke at Covid-19 er alvorlig. Men også her er det altså snakk om dødelighet blant dem med symptomer. Det er en av grunnene til at FHI foreslår lavere total dødelighet når man også teller med de uten symptomer.
Uavhengig av hvordan man regner, er vi alle enige at utbruddet er ute av kontroll i Italia. Likevel mener vi det er håp for at Norge ikke skal ende samme sted. Der Italia ikke fanget opp tidlige importerte tilfeller, har vi i Norge nettopp fanget opp importsmitten fra Italia og Østerrike tidlig. Dødeligheten kan dessuten reduseres med god forberedelse i helsevesenet, og når mer effektive behandlinger etter hvert kanskje kommer på banen. Det foregår akkurat nå en stor beredskapsinnsats i norske sykehus. Vi kan kjøpe tid ved å «flate ut kurven», og helst snu trenden – der er vi og Nyborg helt enige. Men å male et bilde av at vi er på vei dit Italia er nå, tar hverken høyde for all informasjonen vi faktisk har, eller tiltakene vi faktisk har gjort.
Nyborg hevder videre at Oslo sist uke var stedet i verden med raskest økning i antall smittede og at kurven vokser eksponentielt. Med eksponentiell vekst mangedobles antall syke flere ganger på kort tid. Da må også antallet nysmittede øke mye daglig. Vi har vanskelig for å se at Nyborg har dekning for denne påstanden ut ifra tilgjengelig data. Kurven har gått oppover, og det er riktig at mange smittede bor i Oslo. Men den store veksten sist uke kommer av importsmitten fra vinterferien, mens økningen innenlands foreløpig er moderat. Vi bør ta smitteutredningen alvorlig, men importsmitte gir ikke et reelt bilde av smitterisikoen i Oslo eller Norge for øvrig.
Men er det mulig, slik Nyborg hevder, at vi har en omfattende spredning i Norge som ikke plukkes opp fordi vi ikke tester nok mennesker? Vi tester i dag et utvalg av befolkningen som må antas å ha risiko for smitte på samme linje, eller kanskje litt høyere, enn resten når man aktivt sporer sykdom. Mange av dem er helsepersonell. Dersom det hadde vært kraftig økning av antallet smittede i hele befolkningen, vil det være rimelig å anta at man også hadde sett en tilsvarende kraftig økning av positive prøvesvar blant dem som faktisk testes. Det gjør vi ikke ennå – på tross av at vi tester fler og fler.
Flere av Nyborgs argumenter handler om manglende tiltak for å stoppe spredning, spesielt at vi i Norge ikke gjør nok for å teste. Påstanden kommer begrunnet med at leger rundt om i landet ønsker å teste, men får nei fordi kriteriene er for strenge. Etter å ha sett Debatten er det lett å sitte igjen med et inntrykk av at Norge ikke følger opp den innstendige oppfordringen fra WHO om å bruke testing som et verktøy for å bekjempe denne pandemien. Det stemmer ikke.
Når vi ser på de faktiske tallene, ligger vi slett ikke så dårlig an i Norge. Den 20 mars hadde vi testet like over 43 000 personer for Covid-19 (pr. 26 mars er 78036 testet). Det er et imponerende antall på kort tid, og det å øke testkapasiteten har vært en prioritet for FHI og Helsemyndighetene fra første dag. Vi tester flere enn de fleste, og 20. mars lå vi på femte plass i verden på antall tester per innbyggertall – også foran Italia.
Når tester er en begrenset ressurs, må man faktisk velge hvilke kriterier som er viktigst for hvem som skal testes. Da utbruddet startet i Norge, gikk man hardt inn for å spore opp smittede som kom fra utlandet, og isolere dem. Man gikk også aktivt inn for å teste folk de hadde vært i kontakt med som fikk symptomer. Det var viktig for å bremse spredning i de tidlige stadiene av pandemien, og hvis dette ikke hadde skjedd, hadde tallene vært mye høyere i dag.
I dag spores fremdeles de som har hatt risiko for smitte og settes i karantene umiddelbart. Det vil derfor ikke ha noen reell konsekvens å teste dem – de skal uansett holde seg hjemme ut karantenetiden. Verdien av å teste folk uten symptomer er også uklar, fordi det er fare for å få falske negative resultater. En stor del av testkapasiteten vår brukes nå på å verne sykehusene ved å teste ansatte og pasienter med akutte luftveissymptomer. Ved utbrudd av smittsomme sykdommer kan man raskt ende i en situasjon hvor nettopp sykehus blir inkubatorer for smitte internt og ut i samfunnet, og når sykehus kollapser, stiger dødeligheten. Det er derfor utrolig viktig å holde sykehusene trygge, både for pasienter, ansatte og samfunnet. Det må ha førsteprioritet.
Bør vi teste flere? Svaret er selvfølgelig ja. I en ideell verden bør vi teste veldig bredt for å finne absolutt alle som er syke med viruset. Det er dessuten forståelig at folk ønsker å vite om de har Covid-19 når de får luftveissymptomer, og at det kan være vanskelig å akseptere at man ikke får vite sikkert. Men å hevde at dette ikke er en prioritet i Norge, mener vi er en urettferdig undergraving av innsatsen helsemyndighetene og helsevesenet gjør. Testkapasiteten øker daglig, og da vil man også kunne teste bredere. I tillegg til nok utstyr er det mange praktiske forhold som må på plass for at man skal kunne teste forsvarlig, uten å risikere at de som tester (eller testes) utsettes for smitte. Det er også viktig at hvert nye laboratorium som analyserer testene, kvalitetssikres så man kan stole på resultatene. Enn så lenge vil de aller fleste av oss ikke vil bli prioritert til testing. Vi må holde oss hjemme og isolere oss unna andre når vi er forkjølet, selv om det kan være et helt annet virus. Terskelen skal være veldig lav for å være syk i Norge nå.
Det er viktig å se på tall fra Kina og Italia, men det er også viktig å se på tall fra andre land. Et land som har bestemt seg for å få et bedre innblikk i hvordan viruset sprer seg i befolkningen, er Island. Der har man begynt å screene den generelle befolkningen for smitte, i tillegg til å drive aktiv smitteoppsporing. Tallene viser så langt (14-26. mars) at i omtrent 1 prosent av dem som screenes, er positive for covid-19 viruset. Her er det viktig å huske at tallet sannsynligvis ikke reflekterer den reelle andelen smittede i befolkningen, siden folk som har grunn til å mistenke smitte, nok var mest ivrige på å booke time til screening tidlig. Dette er med andre ord ikke et helt tilfeldig utvalg.
Island har per 26. mars registrert 890 bekreftede tilfeller (ca 0,25 prosent av befolkningen), 6 personer over 80 år er bekreftet smittet, og det er registrert 2 dødsfall (dette gir en foreløpig dødsrate på 0,22% av bekreftede tilfeller). De har tilsynelatende lyktes godt i å verne om de mest utsatte gruppene i samfunnet så langt. 49% av nye tilfeller er individer som allerede er i karantene, noe som understreker viktigheten av opprettholde karantene ved mistanke om smitte. Tallene viser også en økning i antall tilfeller oppdaget gjennom smitteoppsporing over tid, men ikke samme økning i screeningen. Målrettet smittesporing virker med andre ord viktigere for å finne smitte enn bred testing. En slik parallell overvåkning av befolkningen er et nyttig verktøy for å følge utviklingen underveis og justere strategi og tiltak fortløpende. Selv om tallene ikke er direkte overførbare til Norge så er dette gode nyheter for oss fordi Island har iverksatt tiltak som ligner på dem her i Norge.
I løpet av Debatten hentes det frem tall fra en rapport fra Imperial College datert 16. mars som bruker avansert datasimulering for å se hvordan ulike befolkningstiltak vil virke på spredningen av Covid-19. Rapporten konkluderte med at USA og Storbritannia var på vei mot hundretusenvis av dødsfall, og massiv overbelastning av helsevesenet. I Debatten overføres tallene til Norge, og det estimeres 20 000 døde som et «best case scenario». Hvordan funnene fra studien til Imperial College kan brukes til å underbygge et scenario hvor vi nå er på vei mot massedød i Norge, er for oss uforståelig.
Rapporten lister nemlig opp en rekke tiltak som vil være effektive til å bremse og undertrykke spredning av Covid-19. De konkluderer med at stenging av skoler og universiteter, utbredt sosial distansering, hjemmeisolering av smittede, og karantene av husholdninger hvor det bor syke, effektivt kan begrense spredningen til et håndterlig nivå. Høres det kjent ut? Ja, det er jo nettopp de tiltakene som er satt i verk her i Norge nå. Rapporten tar også høyde for at ikke alt stenges ned fullstendig, og at ikke alle i en befolkning vil etterleve alle råd. Vi leser rapporten på stikk motsatt måte av det som ble kommunisert på Debatten: nemlig at tiltakene Norge har satt i gang, er effektive, og har kommet på riktig tidspunkt. Det krever dog at vi, befolkningen, etterlever reglene.
På tross av at rapporten fra Imperial College konkluderer med at omfattende sosial distansering virker, kommer den også med en konklusjon som neppe er velkommen for noen: Dette kan komme til å vare lenge. Den skisserer at tiltakene må opprettholdes enten til man har immunitet i befolkningen på grunn av sakte og kontrollert smitte, eller til man har en vaksine. Med andre ord vil det å stenge Norge helt ned i noen uker trolig ikke ha den effekten Nyborg hevder. Vi er ikke en øy som kan leve alene uavhengig av resten av verden.
Heldigvis legger rapporten ikke til grunn en fullstendig nedstengning. Det kan gi oss håp om at etter hvert som vi nå ser utviklingen de neste ukene, kan vi kanskje lempe noe på tiltakene etter hvert. Det må i så fall skje gradvis og kontrollert, slik at man kan stramme inn hvis smitten igjen øker. Kanskje kan vi også få noen indikasjoner fra land som ligger lenger foran oss i løypa, som Kina.
Vi lurer alle på hvordan Norge og verden ser ut om to uker, to måneder og to år. Vi har utvilsomt en lang og krevende tid foran oss hvor vi både kommer til å se konsekvenser av sykdommen i seg selv, og tiltakene i samfunnet. Det finnes ingen sikker prognose for Norge eller verden, og ingen fasitsvar. Derfor bør vi utvilsomt ha en aktiv diskusjon om hva vi gjør, hvorfor, og om det virker. Men bildet som ble presentert i Debatten, er et altfor skjevt grunnlag å ha den samtalen på. Akkurat som at vi ikke skal bagatellisere faren, skal vi heller ikke overspille den. Det er også gode indikasjoner på at vi gjør ting riktig.
Skrevet av Ane Marie Anderson, Arnar Gudjonsson, Gunnveig Grødeland og Even Fossum
Bildet er tatt av Selling of my photos with StockAgencies is not permitted fra Pixabay