Konvensjonelle vaksiner har beskyttet millioner av mennesker mot sykdommer som, for eksempel, meslinger, polio og difteri. Imidlertid står vi nå overfor flere virus og bakterier hvor de konvensjonelle vaksinene kommer til kort, og nye vaksinetyper må utvikles. Konvensjonelle vaksiner består ofte av drept eller svekket virus eller bakterier, men nye vaksiner forsøker ofte å fokusere immunresponsen mot et bestemt virus- eller bakterieprotein som er spesielt relevant. Slike vaksiner kalles for subenhetsvaksiner, fordi de kun inneholder en bit av det viruset eller den bakterien som man vil indusere beskyttelse mot.

DNA vaksiner

Vi kan si at DNA-vaksiner er en underkategori av subenhetsvaksiner. En DNA vaksine er i korte trekk et plasmid som inneholder et gen som koder for et bestemt protein. Dette proteinet kan for eksempel tilsvare et bestemt overflateprotein på et virus, eller kanskje et protein som typisk finnes inne i en bestemt bakterie. Etter vaksinering vil DNA plasmidet gå inn i den vaksinertes celler, og så vil disse cellene produsere vaksineproteiner.

Figur 1. DNA vaksineplasmider koder et vaksineprotein som blir produsert av cellene i den vaksinerte.

DNA vaksiner er enkle og raske å produsere, og man har forsket aktivt på utvikling av DNA-vaksiner i over 20 år. Likevel er det ennå ikke en eneste DNA-vaksine som er godkjent for bruk i mennesker. De siste 20 årene med forskning på DNA-vaksiner har vist at de er trygge, men at problemet er effekt. DNA vaksiner klarer typisk rett og slett ikke å aktivere immunsystemet vårt i stor nok grad til at vi får dannet immunologisk hukommelse. Dermed vil vi heller ikke ha immunceller som kan gjenkjenne viruset eller bakterien neste gang vi blir smittet, og vaksinen har ikke effekt.

Effekt av DNA-vaksiner kan økes ved å dirigere proteinet direkte til immunceller

En strategi for å øke effekten av DNA-vaksinering er å kople genet som koder for virus- eller bakterieproteinet til et gen som koder for en målstyringsenhet. En slik målstyringsenhet vil kunne dirigere vaksineproteinet direkte til de mest relevante immuncellene, og på den måten sikre at DNA-vaksinen induserer en sterk nok immunrespons til at det dannes immunceller som senere kan forhindre sykdom.

Figur 2. Når vaksineproteiner (rødt) er koplet til en målstyringsenhet (gul), vil vaksinen dirigeres rett til de mest relevante cellene for dannelse av en kraftig immunrespons, noe som gir god vaksineeffekt. �

Vil du lese mer:

Illustrasjonsbilde av Hans Reniers on Unsplash

Spre kunnskapen

2 thoughts on “En ny generasjon vaksiner

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *