Hertuginne Alice av Hesse-Darmstad, portrettert ovenfor i 1861.
Hertuginne Alice, datter av dronning Victoria av Storbritannia, døde av difteri fire dager etter sin yngste datter Marie i 1878. Det blei sagt at hun pådro seg sykdommen ved å kysse og trøste fire av sine syv barn når hun pleiet dem mens de lå på sykeleiet. Alice ble 35 år gammel, Marie ble 4 og et halvt.
Bilde: Offentlig eiendom.
Heia bloggen.
Akkurat som hertuginne Alice gjorde for sine søte små, så trøstet og pleiet mine foreldre meg når jeg var syk som barn. De var nok bekymret for meg, og infeksjonene jeg hadde var slitsomme for alle involverte, men sjansen for at det hele skulle ende med at jeg dro de med i døden var ikke så stor. Heldigvis.
Vaksinedebatten blir ofte forsøkt dratt over til en alternativ virkelighet, hvor sykdommene vi er beskyttet mot får alt for lite fokus. Årsaken er kanskje at etter at vi fikk vaksiner, kjenner vi ikke så godt til disse sykdommene lenger. De er blitt så sjeldne i vår del av verden, at vi lett glemmer at de finnes og dermed hvor heldige vi er som ikke får de. Har du for eksempel hatt difteri? Har noen du kjenner hatt det? Sannsynligvis ikke.
Som en påminnelse til oss alle om hvor heldige vi er så ville jeg idag skrive om en av sykdommene vi er beskyttet mot gjennom barnevaksinasjonsprogrammet. Jeg logget inn på helsenorges vaksinasjonsportal for å få en oversikt over hva mine foreldre har beskyttet meg mot, og øverst på listen stod, som du kanskje har skjønt, difteri. Siden dette er mitt første blogginnlegg, tenkte jeg det var et passende valg.
Vi hopper i det.
Hva er difteri?
Difteri (diphthera, gresk for hud, skinn) forårsakes av en bakterie som, oversiktlig nok, kalles difteribakterien (Corynebacterterium diphtheria på latin). Den sprer seg mellom mennesker via direkte kontakt eller dråpesmitte når man hoster eller nyser, og trives best i hals og øvre luftveier. Det som gjør denne bakterien så farlig er giftstoffet, eller toksinet, den lager. Difteritoksinet kommer seg inn i cellene våre og slår av en livsviktig del av maskineriet cellene trenger til å produsere protein og holde seg selv i gang. Konsekvensen er en sikker død for cellen.
Når man får difteri produserer mange difteribakterier mange toksiner, og mange av våre celler dør. To til fem dager etter man er smittet blir man veldig dårlig, får feber, hoste, vondt i halsen og hovne lymfeknuter. Det dannes også et belegg utenpå slimhinnene i luftveiene som gjør det vanskelig å puste og man får hes stemme. Belegget består av døde celler og bindevev, og det er dette hud- eller lærlignende belegget som gir navn til sykdommen. Difteri kalles også ekte krupp, til forveksling fra falsk krupp som er en veldig vanlig og ganske ufarlig tilstand hos barn.
5-10% av alle som smittes av difteri dør (opptil 20% hos barn under 5 år og voksne over 40), og i tiden før behandling var tilgjengelig døde opptil 50% av syke. Man dør av at toksinet kommer seg ut i blodomløpet og skader hjertet slik at det stopper, eller fører til lammelser på for eksempel lungene slik at man slutter å puste. Hovne lymfeknuter i halsen og belegget i luftveien kan også gjøre det umulig å puste og resultere i død. Året 1613 er i Spania kjent som El Año de los Garrotillos, eller kvelingenes år på norsk, grunnet en difteriepidemi.
Man blir altså kvalt til døde av en bakterie. Yikes, 1-0 til difteri. Jeg er glad jeg slapp å forholde meg til dette som barn.
Veien mot difterivaksine
Inngangen til det forrige århundre var en travel tid for immunologer. Strengt tatt kan man si det samme om vår tid, men i årene rundt 1900 fant man ut veldig mye og man kan si at immunologi som fag begynte for alvor å ta den formen det har idag. Difteribakterien ble identifisert på 1880-tallet, og på 1890-tallet begynte man å produsere antitoksin, eller motgift, mot difteritoksinet. I hester, faktisk. Med denne motgiften kunne man behandle sykdommen og redde liv, men man kunne fortsatt ikke hindre sykdommen, smitte eller spredning. Stillingen er nå 1-1.
Motgiften fra hester var lenge den eneste behandlingen mot difteri, og blir fremdeles brukt sammen med antibiotika for å behandle pasienter som pådrar seg sykdommen.
Tilbake til Balto.
Året er 1924, og vinteren har kommet til den lille byen Nome i Alaska. Byens eneste lege oppdager at sykehusets difterimotgift er gått ut på dato. Han bestiller mer, men motgiften rekker ikke å komme frem før byens havn stenger for vinteren. I januar 1925 diagnostiserer han flere barn med difteri, han prøver til ingen nytte å behandle dem med den utgåtte motgiften og første dødsfall er et faktum: en syv år gammel jente. Han sender raskt ut et telegram for å be om hjelp.
An epidemic of diphtheria is almost inevitable here. Stop. I am in urgent need of one million units of diphtheria antitoxin, stop, mail is only form of transportation. Stop. I have made application to Commissioner of Health of the Territories for antitoxin already. Stop. There are about 3000 (sic) white natives in the district.
Telegram fra Dr. Curtis Welch til det amerikanske helse- og omsorgsdepartementet. Januar 1925
«White natives». Yikes.
Motgiften ble levert via hundeslede, og epidemien ble forhindret. Denne begivenheten er kjent som serumløpet til Nome eller kappløpet med døden, og en av heltene fra denne historien er ovennevnte Balto. I tegnefilmen med samme navn fra 1995 kan du se det hele fra hans antatte perspektiv.
På 1910-tallet, begynte man å eksperimentere med vaksiner til mennesker istedenfor hester, slik at vi kunne lage motgiften vår selv. Man blandet toksinet med antitoksinet for å gjøre det mindre giftig og vaksinerte med denne blandingen. Det var viktig å blande riktig – for lite antitoksin gjorde blandingen farlig, og for mye antitoksin ga for dårlige immunresponser. Dette er fordi antitoksinet virker ved å binde seg til toksinet og hemme det, og dermed blir det skjult for immunforsvaret vårt. I 1917 publiserte Abraham Zingher en oppskrift med det idelle forholdet etter hans erfaring. Slike blandinger av toksin og antitoksin ble brukt en stund – flasken til høyre er fra 1940-tallet og inneholder nettopp en slik slik blanding. Det var dog ikke denne vaksinen som til slutt skulle bli inkludert i barnevaksinasjonsprogram verden over.
I 1923, på Institut Pasteur i Paris, oppdaget Gaston Ramon en måte å ufarliggjøre difteritoksinet på. I løpet av 20-tallet ble flere vellykkede studier gjennomført i Canada der folk ble vaksinert med denne ufarlige varianten av toksinet. Studiene ga rundt 90% reduksjon i tilfeller difteri. 2-1 til oss!
Produksjonsmetodene følger strengere krav nå enn de gjorde i 1923, men det er i prinsippet denne vaksinen som brukes i barnevaksinasjonsprogram verden over den dag idag.
Hvor er vi idag?
I 1942 ble difterivaksinen introdusert i Norge for å bekjempe epidemier under krigen, og i 1952 ble den slått sammen med vaksinene mot stivkrampe og kikhoste og inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet. I 1974 inkluderte verdens helseorganisasjon difterivaksinen på listen over anbefalte vaksiner i utviklingsland, og i våre dager er difteri heldigvis stort sett en saga blott i brorparten av verden. Omtrent 85% av verdens småbarn får tre doser av difterivaksine i løpet av første leveår. Det fikk jeg, og i tillegg fikk jeg to boosterdoser til som barn og en i voksen alder. Hva er en boosterdose og hvorfor trenger man det? Mer om det annen gang.
Trykk på play på bildet under for å se utviklingen av vaksinedekningen fra 1980 til 2015, og hold musen over utvalgte land for å se nøyaktige tall om du vil. Som du ser så går det fremover men skal vi vinne kampen mot difteri, sånn som vi klarte mot kopper, så må denne utviklingen fortsette!
Til slutt
Nå tror jeg det holder for denne gangen, bloggen. Jeg håper du nå er litt mer bevisst på hva dine foreldre gjorde for deg da de valgte å beskytte deg, og seg selv, mot dødens kyss da du var liten og sårbar, og hva som skulle til for at de fikk muligheten til det. Det er i hvert fall jeg, og jeg tror dronning Victoria og hertuginne Alice hadde misunnet oss den muligheten hadde de visst.
Jeg avslutter innlegget med en kort stumfilm fra et besøk til Institut Pasteur i Paris på 1920-tallet. Her får vi et lite innblikk i hvordan de lagde motgift og ufarliggjorte difteritoksiner på 1920-tallet. Fascinerende.
Dette innlegget er skrevet av Arnar Gudjonsson.
Takk til Ane for innspill!
Videre lesing og kilder
History of vaccines, et undervisningvekrtøy fra universitetet i Philadelphia
Verdens helseorganisasjon (WHO)
Folkehelseinstituttet (FHI)
Museum of Healthcare, Canada
Fin informasjon om difteri, men når det gjelder vaksinen er det en del som mangler. I og med at vaksinen er en toksoidvaksine kan den hindre at man blir syk av toksinet, men vaksinen hindrer ikke at man kan bli infisert av bakterien og smitte andre, selv om smittefaren selvfølgelig er noe lavere hvis man ikke hoster og nyser. Dødeligheten av difteri hadde allerede falt til under 1:100000 da difterivaksinen ble introdusert, blant annet takket være antibiotika og tilgang og kvalitet på difteriantitoksin. Det burde også vært nevnt at difterivaksinen som brukes i Norge i dag er en del av en seksvalent vaksine mot difteri, stivkrampe, kikhoste, polio, HiB og hepatitt B. Den heter Hexyon og inneholder 600 mikrogram aluminiumssalter. Den gis samtidig med vaksine mot lungebetennelse, som inneholder 125 mikrogram aluminiumssalter, og 2. dose av rotavirusvaksine. Det vil si at det umodne immunforsvaret til en 3 mndr gammel baby skal hanskes med 8 sykdomskomponenter på en gang samtidig med 725 mikrogram aluminiumssalter. Aluminium er veldig nervetoksisk, og Hexyon inneholder også polysorbat 80 som kan åpne blod/hjernebarrieren som er ment å beskytte hjernen for skadelige stoffer. (polysorbat 80 brukes i en del psykofarmaka nettopp for at virkestoffene skal kunne trenge gjennom denne barriæren.) Det er aldri blitt fastsatt noen grense for hvor mye aluminium det et trygt å injisere, men FDA har estimert at hvis et barn får i seg mer enn 4-5 mikrogram pr kilo kroppsvekt vil aluminiumet kunne hopes opp i kroppen. Hvor mye veier en 3 mndr gammel baby? WHO har satt tolerabelt ukentlig oralt inntak av aluminium til 2 mg pr kilo kroppsvekt. Men av det som inntas gjennom mage/tarmkanalen absorberes bare ca. 0,5%, og av det som injiseres absorberes opp til 100%. Så når en 3 mndr gammel baby får injiset 600 mikrogram fra hexyon + 125 mikrogram fra prevenar på en gang er dette laaaangt over både FDA sin estimering om 4-5 mikrogram pr kilo kroppsvekt og det som ville bli absorbert av WHO sin grense for tolerabelt ukentlig (oralt) inntak. Hvordan kan noen garantere at det er trygt? Den tillatte mengden aluminiumssalter pr vaksinedose er basert på effektivitet og ikke på sikkerhet. Det er ikke tatt hensyn til hverken vekt eller alder. I løpet av de siste årene er det blitt publisert ganske mye forskning på forbindelsen mellom aluminiumsadjuvanser og autoimmune, kroniske og neurologiske sykdommer. Burde ikke denne forskningen også bli tatt med i betraktning?
Interessant det du skriver. Kan du fortelle litt mer om hvem du er og hvilke bakgrunn du har? Det synes jeg er interessant når jeg skal vurdere troverdigheten din.
Hei Ida,
Takk for innlegg. Jeg skal prøve å svare på noe av det du tar opp.
Det er riktig som både jeg og du skriver at vaksinen er mot toksinet og ikke selve bakterien, så den beskytter hovedsakelig mot sykdom (difteri) og ikke bakterien direkte. Det hadde kanskje vært mer ideelt om vi hadde en vaksine mot selve bakterien men det verktøyet har vi ikke.
Det stemmer også at antall døde som følge av difteri falt etter oppdagelse av difteriantitoksin, og senere antibiotika. Vaksinen har i stor grad erstattet behovet for både antibiotika og difteriantitoksin (da vi produserer antitoksinet selv istedenfor), og er en enkel og trygg måte å beskytte seg mot sykdommen. Både antibiotika og antitoksin brukes til behandling først etter at sykdommen har brutt ut og er diagnostisert, og er ingen garanti for overlevelse, letaliteten er i dag på 5-10%. En veldig viktig grunn til å minimere bruk av antibiotika: antibiotikaresistens.
Ser en på verdensbasis så ser en hvordan forekomsten av difteri har falt som følge av økende dekning av difterivaksinen.
https://www.who.int/immunization/monitoring_surveillance/burden/vpd/surveillance_type/passive/big_dtp3_global_coverage.jpg?ua=1
Valensen på vaksinen der difteri er inkludert valgte jeg å ikke nevne for enkelthets skyld, da jeg ville som sagt ha fokuset på sykdommen vi er beskyttet imot i dette innlegget. Dessuten er dette noe de fleste vet, så vi får være uenig om dette burde ha vært med eller ikke.
Adjuvanser kommer vi til å skrive om i fremtiden, derfor valgte jeg å ikke skrive om det her da fokuset i innlegget er som sagt på sykdommen vi er beskyttet imot. Du må veldig gjerne sende oss referanser på forskningen du nevner. Mengden med aluminium som spedbarn får i seg i løpet av første leveår, både gjennom vaksiner og mat, er innenfor de mengende amerikanske FDA anser som trygge:
https://wayback.archive-it.org/7993/20170405003134/https:/www.fda.gov/BiologicsBloodVaccines/ScienceResearch/ucm284520.htm
Når det gjelder polysorbat 80 så er det en vanlig stabilisator som brukes i matproduksjon, deriblant iskrem. Trygg dose måles gjerne i gram pr kilo, kontra en mengde på rundt 100 mikrogram pr dose som du finner i prevnar vaksinen.
https://toxnet.nlm.nih.gov/cgi-bin/sis/search2/r?dbs+hsdb:@term+@DOCNO+4359
Til slutt. Immunforsvaret til en 3 måneder gammel baby hanskes med ganske så mange levende mikrober per dag, så åtte sykdomskomponenter på en gang går fint. Her skal det også nevnes at hverken hexyon og prevnar vaksinen inneholder levende mikroorganismer, og er sånn sett mindre problematisk å hanskes med enn de levende mikrobene små barn utsettes for. Immunforsvaret vårt er heldigvis i stand til å sette i gang flere immunresponser samtidig.
Takk igjen for viktig innspill, vi kommer til dekke det du tar opp i mer detalj i fremtidige innlegg.